I begynnelsen av juni 2013 reiste jeg bort til Sandnes for å sykle Nordsjø-rittet. Arbeidsgiveren min sponset både deltagelse og sykkelutstyr i et anfall av avlat. Mange ansatte benyttet anledningen, og vi var 116 fra firmaet som fullførte. (Da jeg var tilbake i 2017, og firmaet hadde avsluttet sponsingen var det 3 fra firmaet som startet!)
Rittet gikk ganske greit. Startet litt rolig, noe jeg tjente på da motvinden var heftig på vei oppover Jæren. Løypa var ganske lett, med et par mindre kronglepartier (bl.a. hengebrua over Hå-elva)
Litt statistikk: brukte 3 timer 43 min og 54 sek på de 91 kilometerne.
ble nr. 56 av 548 i klassen
ble 1344 av 9425 totalt.
(og 16 av 116 i firmaet)
Det eneste kjedelige var at jeg ble slått med 4 min av Jon Almaas og 6 min av Erik Thorstvedt. (Erik "juksa" forresten. Han hadde drahjelp hele veien av Roy Hegreberg, en av Norges beste terrengsyklister og tidligere vinner av rittet. Da jeg var tilbake i 2017, og perset med et kvarter, slo jeg Erik med 1 1/2 time!)
På veien hjem igjen hadde jeg planlagt noen dagers fiske oppe i fjellet. Jeg stoppet på butikken i Sirdal og fikk kjøpt et kart over området mellom Sirdal og Setesdalen. Etter litt studering fant jeg ut at Øyuvsbu turisthytte lå lagelig til. Bare 800 m å gå fra Suleskarveien, og mange fine småvann i området. (At det var gratis å fiske for de som bodde på turisthytta var heller ingen bakdel).
Jeg ankom hytta relativt seint. Det var noen folk der, men ledige rom. Fiskestanga ble montert, og noen kast rundt hytta, men uten suksess. Det hadde vært en relativt hard dag, så det var godt å komme i soveposen.
Neste dag våknet jeg til strålende vær, og jeg rigget meg for en lang dag ute i fjellet.
Jeg prøvde først litt sørover langs Øyuvsvatnet, og et par steikefisker beit på Panter Martin- spinneren. Da middagen var reddet, ville jeg gjerne prøve andre steder, og valgte å gå østover, mot Gunnarsvatnet.
I nordenden av Gunnarsvatnet ble jeg angrepet av en Fjellvåk. Den hadde reir på ei hylle oppe i fjellskrenten rett ved vannet.
Jeg rasket meg rundt til andre siden av vannet. Gikk litt nedover myra langs vannet for å få litt avstand til Våken før jeg begynte å fiske igjen. Da blir jeg oppmerksom på en merkelig stein som ligger aleine på myra like ved vannet. Jeg går bort og ser ned på en stein jeg ganske raskt skjønner at bokstavelig talt har ramla ned fra himmelen. Meteoritter er ikke noe sentralt emne i geologien, hvis man ikke velger Astrogeologi. Men såpass hadde jeg lært at jeg forsto at denne var utenomjordisk.
Etter noen bilder og GPS-måling, plukket jeg den opp, og la de to bitene i poser i ryggsekken. Så fortsatte jeg å fiske. Fisk fikk jeg også!
Tilbake på hytta viste jeg frem meteoritten til de som bodde der. Jeg visste at en meteor ofte delte seg, og faller ned i flere biter. Jeg ba de derfor ha øynene med seg når de gikk i området neste dag.
Neste dag gikk jeg også en runde for å kikke etter flere. Men det eneste jeg oppnådde var å skremme en potensiell eggrøver. I haugene på oversida av Fjellvåk-reiret, så jeg en fyr. Jeg tenkte jeg skulle ta en prat med ham om meteoritten, men han tok beina på ryggen og stakk! På ettermiddagen kjørte jeg så hjem til Kongsberg.
(Mens bilen hadde stått parkert ved Suleskarveien i et par døgn, hadde en eller annen syklist-hater stukket hull på dekkene mine. 5-6 små hull i slangene kommer ikke av seg selv)
Vel hjemme går jeg straks inn på Internett for å lese meg litt opp på meteoritter. Det kommer raskt frem at det er spesielt to som gjerne vil høre fra folk som tror de har funnet en meteoritt: Geologisk museum i Oslo ved Rune Selbekk og Knut Jørgen Rød Ødegård. Jeg ringer begge. Og begge er skeptiske. De fortalte at de fikk tusenvis av telefoner fra håpefulle meteoritt-finnere hvert år. Og gjennomsnittlig finnes det en meteoritt i Norge hvert 10. år. Men da jeg fortalte at jeg var geolog, og var ganske sikker i min sak, ble de mer interesserte.
Jeg avtalte å ta turen inn til museet to dager seinere, og Knut Jørgen skulle komme hjem til meg dagen etterpå.
Vel hjemme fikk jeg også veid meteoritten. I posene hadde det dannet seg litt vann. Meteoritter er relativt porøse, så den hadde tydeligvis suget opp litt vann. Første veiing vist totalt 4570 g. En veiing neste dag viste 4501 g. 70 gram (og flere tusen kroner😂) hadde fordampet Men etter det var vekten stabil. Det står litt forskjellige tall flere steder ser jeg, men jeg har hele tiden sagt at den veier 4 1/2 kg. (Hvem som har lagt på 100-200 gram vet jeg ikke).
Knut Jørgen Rød Ødegård (Foto: avisa Nordlys)
Møtet med Knut Jørgen ble en selsom affære. (Hadde vel egentlig ikke ventet noe annet). Han hadde med seg samboeren, og om man synes Knut Jørgen er hysterisk, kan man gange samboeren med 10. Det gikk på inn-pust og ut-pust, og ingen andre fikk lagte inn annet enn enkelte en-stavelses ord.
Det ble raskt konstatert at det var en ekte meteoritt. Men det var en ordinær stein-meteoritt, så den var ikke verdt noe. Men de ville gjerne "låne" den for å vise den frem på astroshowene sine. Jeg forklarte at jeg skulle inn på museet og vise den frem neste dag, så det gikk ikke. Nei, det måtte jeg ikke finne på, sier samboeren. Der vil de bare ta den fra deg. Jeg sa at jeg tok sjansen.
De spurte om de kunne få ta bilde av meteoritten, og jeg var dum nok til å si ja. Samboeren hadde med et avansert speilrefleks-kamera som hun ikke visste bak og frem på. Det tilhørte egentlig sønnen hennes. Datteren min, Inger-Maren hadde maken kamera, så det var hun som måtte ta bildene.
Jeg ga klar beskjed om at de ikke skulle gjøre noe med bildene før jeg ga klarsignal. Man blir jo da rimelig irritert når de neste dag sender ut pressemelding gjennom NTB hvor man nærmest får inntrykk at det er de som har funnet meteoritten, og bildet er kreditert sønnen hennes!
Knut Jørgen hadde for øvrig med seg en stor bit av Oslo-meteoritten som ble funnet året før. En gammel dame på Grefsen hadde funnet den største biten i hagen sin, og dessverre var Knut Jørgen og samboeren først på plass. Antagelig brukte de samme taktikk som mot meg, og påsto at den ikke var verdt noe, men at de gjerne ville låne den. Den har aldri blitt offisiell, siden de ikke vil la ekspertene undersøke den. (Greit for meg. Da er Valle den 3. største som er funnet i Norge)
Da var det hyggeligere å komme inn på museet. Mange folk hadde samlet seg, og NRK og riksdekkende aviser hadde blitt kalt inn.
Hans Erik Foss Amundsen (NASA, UiO) blir intervjuet av NRK. Museumsdirektør Elen Roaldset i bakgrunn.
Dagsrevyen 13.06.2013 (Trykk på Vis mer og innslag 15)
Julekvelden kom tidlig på geologisk museum i 2013. Alle var begeistret over det nye funnet, og gleden ble ikke mindre da jeg informerte om at den minste biten på ca. 800 gram ville jeg donere til museet. Den store biten ville jeg prøve å selge. Dette var egentlig litt egoistisk, men jeg visste at hvis museet fikk en bit, ville den bli forsket på, og den ville komme på listen over offisielle meteoritter
Inger-Maren og meg på museet.
Jeg pratet en del med Morten Bilet på museet. Han hadde tidligere samarbeidet med museet, men hadde startet for seg selv med nettbutikken Geotop, med kjøp og salg av meteoritter, mineraler og fossiler. Når funnet ble kjent, hadde han raskt fått et tilbud fra en amerikaner som ville betale 25.000$ for meteoritten. Morten og jeg ble enige om å reise en tur opp til funnstedet så raskt som mulig. Ekspertene var sikre på at meteoren hadde delt seg, og at det lå flere biter i området.
Morten Bilet, Norges fremste meteoritt-ekspert, med Valle.
Det jeg ikke visste, var at 3. februar året før hadde det nystartede Norsk Meteornettverk filmet en meteor fra Voksenlia i Oslo. Den var også fotografert fra et par plasser i Danmark. Ut i fra dette var det beregnet at det skulle ha falt ned en meteoritt i området, men området var stort, og omfattet Setesdalen og heiene på begge sider.
Video og kart er takket være Norsk meteornettverks Steinar Midtskogen. Funn ble litt feilplassert. Det var litt lenger sørvest, på andre siden av Suleskardvegen.
Knut Jørgen proklamerte at dette var meteoritten han hadde sett falle ned fra hjemstedet sitt på Østlandet 1. mars. Ekspertene er helt sikre på at dette er ikke riktig. Alle observasjoner tilsier at den ikke kunne nå frem til Setesdalsheiene.
En uke etter funnet er Morten Bilet og jeg tilbake på funnstedet. Morten finner noen gram med småbiter i krateret, så har også han litt av Valle i sin store meteoritt-samling. Jeg graver ut krateret. Vi hadde fått med en kasse fra museet, som gjerne ville ha det. (Muligens en liten miljøsynd, men verre ting har skjedd i vitenskapens navn).
Valle er muligens den eneste meteoritten hvor krateret er tatt vare på? Det ligger på fryselager på museet, og jeg håper at de får til å bruke det når museet gjenåpner i sommer.
Letingen gikk det dårligere med. Nå er det ikke lett å gå manngard gjennom et såpass stort område med to mann. Men været var fint, og vi hadde medbragt god mat og godt drikke. (greit med bare 800 m til bilen).
Hmm... er det fugler eller meteoritter du ser etter Morten? (Morten er også ivrig ornitolog)
En måned seinere var jeg nok en tur oppover, denne gangen med sønn Per-Andre og fetter Olav. Vi ville kombinere det som en villmarks og fisketur, og valgte lavvo i stedet for turisthytta. Og angret dypt. Vi satt nesten hele tiden inne i lavvoen i et møkkavær uten like.
Jeg fikk litt tips av Morten om salget av meteoritten, og hva som ville være en rimelig pris. Museet hadde vist sin interesse. De ville gjerne ha hele. Jeg tok også kontakt med Valle kommune, for å høre om de kunne tenke seg til å by på den. (Jeg ville helst ikke selge den utenlands). Jeg avtalte med ordføreren at han skulle få lov til å se funnstedet, mot å love å ikke røpe hvor det var før jeg ga tillatelse.
Det ble en liten budrunde, men da museet tilbød 220.000.- kr. slo jeg til. Jeg ville egentlig helst ha den i Oslo. Jeg fikk også til en avtale om at de skulle lage en tro kopi til meg som jeg kunne ha på peishylla. (Museet har en venneforening som stiller opp med midler når det er noe museet sterkt ønsker seg, så jeg følte ikke at jeg loppet en fattig institusjon for årsbudsjettet for nyinnkjøp).
Jeg fikk æren å plassere Valle i sikkerhetsmonteren med de norske meteorittene. Museets Rune Selbekk passer på. (Foto: Morten Bilet)
Politikere kan man aldri stole på. Det gikk ikke mange ukene før det kom brev fra Hylekoret sauebeitesamlags advokat. De hadde funnet ut at meteoritten hadde falt ned på deres eiendom, og at jeg dermed hadde stjålet den. (Hvorfor de hadde latt den ligge ute i halvannet år og delvis bli ødelagt, sa han ingenting om). Store oppslag om den tyvaktige geologen fulgte i lokalavisa og den store regionalavisa Fædrelandsvennen.
Brevet fra Hylekoret sauebeitesamlag, og faksimile av oppslaget i Fædrelandsvennen.
Nå er ikke meteoritter nevnt ofte i Norsk lov og rett. Egentlig bare en gang: i en publisering i 1926 av Norsk tingsret: forelesninger av N. Gjelsvik. Der står det : "Rav som opskylles paa privat grund, og meteorstene, som falder paa privat grund, hører hverken staten eller grundeieren til. De er etter den alm. lære eierløse og gjenstand for fri okkupation (Scheel s. 519)"
Rimelig klar tale der. Museet satte meg i kontakt med advokat Marianne Reusch, som er Norges fremste ekspert på allemannsretten. Hun konkluderte at med det lovverket vi har i dag, er det din meteoritt hvis du kan plukke den opp og ta den med deg. Jeg hørte ikke mer fra Hylekoret, men burde kanskje ha saksøkt dem for injurier. Det er ikke morsomt å bli omtalt som en tyv i en av landets største aviser. (Det verste var egentlig ordføreren i Valle som uttalte at han hadde "vond smak i munnen". Hadde han det da han tilbød meg 210.000.- kr. av kommunens penger for meteoritten også?)
Men skatte-etaten leser tydeligvis landets aviser med lupe, på evig jakt etter et sted å senke sugerøret sitt. Et par uker etterpå kommer skattekravet fra Skatt Sør. De hadde fått nyss om at jeg hadde fått en haug med penger for denne meteoritten jeg hadde stjålet, og de var helt sikre på at dette medførte et saftig skattekrav. Jeg ba dem i første omgang mer elle mindre å kysse seg i rævva, siden dette helt klart var en hobbyinntekt, som etter reglene er skattefri. Ett rimelig skarpt brev kom straks i retur, der jeg ble gjort klar over at det ikke var opp til meg å avgjøre hva som var hobbyinntekter. Og etter lov ditt og paragraf datt pliktet jeg å opplyse om størrelsen og tidspunktet for tilfeldige inntekter. Hvis ikke ville de skjønnsligne meg!
Jeg satte meg derfor ned og forfattet et mer saklig brev, hvor jeg fortalte hva jeg hadde fått, og hvorfor jeg mente at dette ikke var skattepliktig. Litt seinere kom det svar. Jeg hadde fått fullt medhold i klagen. Kravet ble frafalt!
Litt av korrespondansen i skattesaken
Er en meteoritt nødvendigvis en stein? Egentlig ikke. En stein er definert som et nedbrytningsprodukt av en bergart. Ingen bergarter i Norge (eller resten av jorda) brytes ned til meteoritter. De eldste bergartene på jorda er ca. 4 milliarder år gamle. En meteoritt er 4,6 milliarder år gammel. Jeg påstår at en meteoritt ikke kan kalles en stein.
I 2014 utga Jon Larsen, Morten Bilet, Øivind Thoresen og Rune Selbekk boka om de norske meteorittene. Valle- meteoritten fikk æren av å pryde forsiden. Den er helt klart den vakreste av de 16 norske meteorittene (objektivt vurdert!), og går på museet under navnet "vakre Valle".
Det tok litt tid, men i februar 2015 fikk jeg beskjed om at kopien av Valle var ferdig. Jeg reiste straks inn til Oslo for å hente den. Den så veldig fin ut. Form og vekt er helt lik. Det vanskeligste var nok bruddflatene, med en del rustutslag. Men alt i alt ble jeg veldig fornøyd.
Jeg sitter jo også igjen med noen biter av den ekte meteoritten. Den største er på 21 gram. En del småbiter har jeg puttet i glass og ramme, og gitt til venner og kjente.
Kopien vel plassert på peishylla. Kopien og de to ekte bitene jeg har igjen.
Godkjenningen av Valle tok også for lang tid. Nå skyldes dette dels det sørgelige faktum at førsteamanuensis ved museet, Rune Selbekk, ble syk og døde i desember 2017, bare 50 år gammel. Det var veldig trist. I de drøyt 4 årene jeg kjente Rune, ble vi veldig gode venner.
Rune og jeg på steinmessa på Eidsfoss ved Eikern 2016, med kopien av Valle.
Men i 2020 kom meldingen om at den var kommet inn på The Meteoritical Societys database over offisielle meteoritter. Den ble klassifisert som en H5 Condrite. H'n står for High Iron content. De inneholder mellom 25-30 % jern. Resten er hovedsakelig Pyroxen og Olivin. Condrite betyr at den inneholder kondruler, små kuler av silikater.
De 15 godkjente Norske meteorittene. pluss 3 veldig gamle kratre. (Svartekari, som ble funnet i Sogn og Fjordane i 2001 er ennå ikke godkjent).
Faksimile av min lokalavis Laagendalsposten og Dagbladets dekning av meteorittfunnet.
Retten til den 14 kg tunge jernmeteoritten fra i Ådalen i Sverige avgjøres i Uppsala tingsrätt! Er det mulig?
https://www.liberaldebatt.se/2021/12/meteo-rights-den-historiska-meteoritjakten-som-blev-rattegangsdrama/
Fantastisk historie og jeg fikk en god latter.