Rypejakta 2024 Kap. 1

Sjelden har rypejakta gitt meg mer problemer enn årets første tur. Burde heller holdt meg hjemme.

Spjeltfjelldalen. Okstindan med Okstindbreen i bakgrunn.

Det hele begynte da jeg skulle finne meg et nytt jaktområde. Jeg har de siste åra prøvd nye områder hvert år. Matnyttig er det neppe, siden det betyr mye for utbyttet at man er kjent i terrenget, men det gir desto mer opplevelser.

I år hadde valget mitt falt på Spjeltfjelldalen, et dalføre som går mellom Røssvatnet i sør og Gressvatnet i nord. Mesteparten av dalen er naturreservat, men rypejakt er tillatt. Okstindan, med Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten (1916 m) er del av terrenget, sammen med Okstindbreen, Norges 8. største isbre.

At DNT-hytta Gressvasshytta lå midt i terrenget var selvfølgelig ett av kriteriene for valget. Min karriere som rypejeger med telt er definitivt over. I midten av september kan man oppleve alt fra nydelige sommerdager, til full vinter. Å kunne trekke innendørs for å få tørket klær og utstyr har blitt et must. At hytta ikke ligger alt for langt fra bilvei har også blitt et kriterium, siden min aksjonsradius med 30 kg på ryggen har blitt noe redusert med åra.

Mesteparten av jaktterrengene i Nordland er det Statskog som råder over. Jeg kjøper derfor hvert år et sesongkort av Statskog, så kan jeg jakte nesten hvor jeg vil i hele Nordland ut februar. Man må bare fortelle Statskog i hvilket terreng man vil jakte hver dag. (Aktivering av kortet.) Der har vi problem 1.

De mest populære områdene har begrenset tilgang de første to ukene. I mitt valgte terreng var det lov med 12 jegere. Tidspunktet for når man kunne begynne å aktivere kortet hadde Statskog satt til kl. 9 om kvelden 10 dager før første jaktdag, og da fikk man kun lov til å velge de tre første dagene. Så på lørdagskvelden den 31. august satt jeg klar foran PC'n.

Nå har jeg noe som kalles mobilt bredbånd (av Telenor). Men ute i ødemarka, der jeg bor, smalner dette båndet betraktelig inn, og tidvis kan det knapt kalles smalbånd. Dette var dessverre en slik tid. Jeg fikk etter lang tid bekreftet jakt på første dag. Men da var det fullt de neste dagene. Så jeg kastet meg på nabo-terrenget, og fikk kapret en av de siste plassene der før også det var fullt. Merkelig nok var det fortsatt et par ledige plasser i terrenget langs veien. Kanskje fordi mesteparten av det terrenget lå 1500 m eller høyere? (bilveien lå på ca. 500 m.) Men jeg fikk 3. dagen min der. Egentlig helt greit, siden det lå en annen turisthytte ved veien der, Kjennsvasshytta.

Jeg har den siste tiden meldt meg som vikarlærer på den lokale barneskolen, Hilstad barne- og ungdomsskole. I dagene før jakta var det stor mangel på lærere, og jeg jobbet hver dag. Jeg ble spurt om jeg også kunne jobbe mandag. (problem 2) Siden jeg antagelig begynner å få et snev av demens, sa jeg ja, uten å tenke på at det var 9. september. Dagen jeg skulle bruke til å kjøre opp til Gressvassdammen og gå de 6 kilometerne inn til hytta for å være klar til jaktstart dagen etter.

Nå skulle jeg bare jobbe de 4 første timene, og med det meste pakket og klart kvelden før, kom jeg meg av gårde i ett-tida. Værmeldinga for de neste dagene ved Gressvatnet ble sjekket før jeg dro. Urovekkende mye vind, men regnet skulle i følge Yr skje mest på nattestid. (som å tru på julenissen.)

Turen nordover gikk greit, i brukbart høstvær. En liten stopp på XXL i Mo for å kjøpe støvel-smurning til mine gamle, lekkende jaktstøvler. Siden de hadde et kjempetilbud på Crispi Kongsvold, ble det nye støvler i stedet. (Og det angret jeg ikke på!)

Da jeg kom til grensa ved Umbukta, og skulle kjøre de ca. 5 mila inn i fjellet på en relativt dårlig kraftverksvei, begynte det å regne. (For en som har kjørt Normannsslepa innover Hardangervidda, var dette reine motorveien. Lå for det meste i 60 km/t mot 15 km/t på slepa) Men da jeg kom over kammen ved Gressvassdammen var det nesten som landgangen i Normandie. Riktignok besto "kulene" bare av vann, men de kom med en fart som hadde gjort haglesvermen fra min 12 kaliber misunnelig. Det var ikke forsvarlig å legge ut på tur i dette været. (Problem 3)

Gressvassdammen.

Jeg ventet en stund, men innså at jeg ikke ville komme inn til hytta før det ble mørkt. Jeg valgte derfor å returnere de 4 km. til Kjennsvasshytta og ta inn der.

Siden jeg hadde med hund, ble jeg "avspist" med sikringshytta. Her hadde det tydeligvis vært noen morsomme fyrer før meg. Halvspiste boller og en halvdrukken øl i kjøleskapet, søppel i knivskuffen og nok en halvtom ølboks og colaflaske i ovnen. Jeg burde selvfølgelig ha flyttet inn på hovedhytta. Det var tomt der. Men som den relativt lovlydige personen jeg er, lot jeg det stå til. Jeg har overnattet verre steder. Da jeg luftet Geo i 11-tida var det for øvrig opphold og vindstille!

Kjennsvasshytta.

Neste morgen våknet jeg med en skikkelig dårlig rygg. Skumgummimadrassen jeg hadde ligget på (10 cm?) var ca. 1 mm tykk på midten etter at litt for mange turister hadde ligget på den. Og ute var været akkurat det samme som da jeg ankom dagen før. Jeg ventet (og ventet) Først i 4-tida ga regnet seg. Jeg kjørte opp til dammen igjen, men der var det fortsatt vanskelig å stå oppreist. Turen inn til Gressvasshytta ble nok en gang utsatt.

Kjennsvatnet. (Hytta ligger ca. midt på bildet)

I stedet tok jeg en liten tur opp i lia ovenfor hytta. Jeg hadde ringt med Statskog og spurt om det var mulig å bytte litt på korta. Dessverre var han som kunne gjøre det på jakt. (Men siden bare en gal mann ville ha jaktet på formiddagen, og jeg kun jaktet 3 timer (uten resultat) i dette terrenget på dag 3, hadde jeg ingen dårlig samvittighet.)

Lia lå noe i le for vinden, og det var mulig å gå oppreist. Noen hundre meter ovenfor veien slapp jeg villdyret Geo løs. Men han oppførte seg ganske eksemplarisk til å begynne med. Vimset rundt ikke mer enn 100 meter fra meg. Bare synd at det ikke var noe fugl der. Utålmodigheten ble etter hvert for stor, og han dro lenger og lenger ut. Et kull på 8 fugl gikk opp et godt stykke ovenfor meg, og fløy langt av gårde. Men da var Geo 800 meter den andre veien.

Fint område, men lite ryper. Oksskolten i bakgrunn.

Det begynte så smått å regne igjen, så jeg startet på turen nedover mot hytta. Ei li-rype gikk da plutselig opp fra et vierkjerr noen meter foran meg. Jeg fikk tid og ro til å sikte, og den falt; rett i en (gjengrodd) vanndam. Men min vannapporterende hund var fortsatt mange hundre meter unna. Jeg måtte apportere sjøl. Heldigvis var ikke vannet dypere enn at det ikke gikk over støvlene.

Ikke bare bare å hente den der.

Vel nede ved hytta, plystret og ropte jeg på Geo. Og han kom nesten bort til meg en gang. Jeg dinglet med rypa for å lokke han til meg, men dessverre var vinden feil. Han fikk ikke lukten av den. Og han var ikke ferdig med jaktturen sin ennå. (Problem 4)

På et blunk var han en kilometer avgårde. Der, ute på en odde ved ei anna hytte, fant han tydeligvis noe interessant. Han romsterte rundt der i en halvtime. Hvis det var folk der antar jeg at de hadde ringt, men det skjedde ikke. Til slutt tok jeg bilen og kjørte bortover. Men all min lokking, som fungerer veldig bra når han er i langline, har null effekt når han er fri. (Dr. Jekyll and Mr. Hyde!) Til slutt måtte jeg bare gi opp, og dra tilbake til hytta. Da det var helt mørkt, og regnet silte ned igjen, kom han tuslende. Men han kom ikke og skrapte på døra og ville inn. Han gikk å la seg under hytta! Jeg hadde nesten lyst til å la han ligge der, men forbarmet meg over ham etter en stund og gikk ut og ropte på han. Da kom han blid og logrende og ville være med inn.

Neste dag våknet vi til litt lettere vær, og vi kunne starte på turen inn til dagens jaktterreng, Hemnes 7. Yr meldte opphold mellom 10 og 18. At det kom ei solid byge kl. 11 får vi tilgi dem.

Innover langs Gressvatnet. (Det skulle ikke regne, men det gjorde det!)

Relativt kronglete sti langs vannet. Den måtte legges om for noen år siden da vannet ble demmet opp.

DNT-sti med innlagt dusj. (Det var ikke mulig å gå forbi uten en liten dusj i vindværet.)

Oksfjell-elva. Heldigvis var det bru over denne.

Den brua så noe vaklete ut, men lå på to solide jernbjelker, så vi kom trygt over.

Fra parkeringa var det 13,5 km inn til terreng-grensa. Det tok oss 4 timer. Gårsdagens rampegutt måtte finne seg i å gå i bånd. På turen møtte vi 28 ryper, hvorav Geo hadde tre nydelige stand på fugl som satt bare noen meter fra stien. Men jeg valgte å la hagla stå i sekken. (Angret dypt og inderlig etterpå.) Vi rakk et par timer jakt i "lovlig" terreng, før vi måtte begynne på tilbaketuren.

Jeg har overnatta i noe liknende. Fristet ikke til gjentagelse.

Ikke mye ryper, men vi fant noen enslige stegger som satt på hver sin kolle og spiste blåbær. Jeg hadde fortsatt Geo i bånd, og det er jo en prøvelse i seg selv. Jeg bruker nok bortimot dobbelt så mye energi som om jeg går aleine. Må hele tida korrigere med sidesteg. Og ro i oppflukt kan jeg bare glemme. Siden jeg må holde igjen skuddet til han har sluttet å nappe i båndet, blir det ikke mange skuddsjanser. To ganger prøver jeg, og to ganger bommer jeg.

Jeg hadde håpet å få skutt en fugl mens han var i bånd, for å ha litt kontroll på situasjonen. Men innså etterhvert at dette ville bli vanskelig. Jeg valgte derfor til slutt å slippe han.

Geo fester en nydelig stand, men det spørs om ikke vinden spiller ham et puss.

Geo hadde det i hvertfall moro en stund. Han fant etter hvert flere lirype-stegger, og renset området foran meg for fugl. ( Til hans unnskyldning skal det sies at disse steggene trykte veldig dårlig.) Men så ble han opptatt med noe bak meg, og jeg kom omsider i tet. Da gikk det opp et kull på 9. Ett skudd smalt, og to ryper gikk i bakken. Den ene nokså kontant, mens den andre dessverre bare ble vingeskutt. Jeg så i øyekroken at et orange/hvitt lyn kastet seg over rypa som var død. Jeg gikk derfor etter den som nå gikk på bakken. Jeg fikk den på skuddhold, men så ville ikke det andre skuddet gå av. Jeg måtte åpne hagla og lade på nytt. I mellomtiden hadde rypa trippet ut av syne. Jeg gikk fremover, men kunne ikke finne den.

Da kommer Geo løpende, uten rype i munnen! (Problem 5) Jeg overlater derfor jobben med å finne den skadde rypa til Geo, mens jeg raskt gikk tilbake til der den første falt. Men der var det ingen rype. Så kommer Geo løpende tilbake med ei død rype i kjeften. Om dette var den skadeskutte kan jeg ikke vite sikkert, men jeg tror det. Han kommer selvfølgelig ikke i nærheten av meg, men legger seg til 50 m. unna. Alt jeg lokker og plystrer og roper "apport" har null virkning. (Virker veldig bra hjemme på tunet når han er i langline.) Så forsvinner han en stund, og kommer tilbake uten rype. (Problem 6) Jeg går bort der han lå, men der er det ikke ei fjør. (Så han har i hvert fall ikke spist den!) Vi rusler rundt der i et kvarter, men han er ikke villig til å vise meg hvor han har gjemt fuglen(e). Jeg går og formulerer salgsannonsen i hodet. ("Rypetyv selges til lavestbydende!")

Til slutt må jeg gi opp. Det er lang vei tilbake, og det er ikke lenge til det begynner å mørkne. Jeg bestemmer meg for å overnatte på Gressvasshytta. Å rekke tilbake til bilen før det blir mørkt er ikke mulig. (Problem 7) Det vil bli en kummerlig overnatting, med bare vann og et par brødskiver, mens Geo, den heldiggrisen, kan meske seg med både tørrfor og elg-karbonadedeig.

For første gang denne dagen føler jeg en smule flaks da jeg ankommer hytta akkurat da det starter å sprutregne igjen. Gressvasshytta er en såkalt ubetjent hytte, dvs. at det ikke finnes mat der. Men en del fotturister har pakket litt for tung sekk, og setter gjerne igjen noe. Stemningen stiger betraktelig når jeg finner en pose Toro Amerikansk gryterett, og den går rett i taket da det inne i den ellers ganske tomme matboden også står en uåpnet flaske fransk Riesling.

Nå skal det jo gjerne være litt kjøttdeig i denne gryteretten. Geos elgdeig prøveluktes derfor. Det er en -22 årgang, som har ligget to dager i en liten kjølebag. Lukter helt greit. Dessverre Geo, det ble bare tørrfor på deg, som en liten del av straffen for å stikke av med rypene mine!

En helaften på Gressvasshytta.

Formen ble ganske god utover kvelden. Franskmennene klarer å få 12,5% ut av Riesling-druene sine (mens tyskernes sjelden kommer over 9.) Med en pose M&M, som noen også hadde lagt igjen, til dessert, og kabalen Solitaire, som gikk opp på første forsøk, var jeg nok nærmere himmelen enn jeg noen gang vil komme.

Gressvasshytta. (Knallvær på morgenen)

Neste dag var værvarslet fortsatt ustabilt. Yr meldte om 30 m/s i kastene. Da snakker vi nesten orkan, og det er ikke mulig å stå oppreist. Dagen før hadde jeg gått inn langs Gressvannet, som er kortest, men mer kronglete. Turistforeningen anbefalte å gå den noe lengre ruta om brefronten på Austre Okstindbreen. En lengre tur og mye mer høydemeter. Kanskje ikke det smarteste i sterk vind?

Geo var tilbake i bånd. Hvis det ble sjans til å felle ei rype til skulle han i hvert fall ikke få muligheten til å stikke av med flere. Oppover stigningen i dalen mellom Oksskolten og Ridaren gikk det forferdelig tungt. (Utrolig hvor dårlig form én flaske vin kan forårsake.)

Austre Okstindbreen skimtes i det fjerne. Men turen opp dit er tung.

Veldig spennende terreng for en geolog når vi nærmet oss bretunga. Her var det spor av mange "istider". Breen hadde tydeligvis rykket fram og tilbake flere ganger de siste århundra.

Austre Okstindbreen. Det er nok ikke mange år-tiene siden den fylte hele dalen.

Noen reinsdyr fant tydeligvis noe å spise der, selv om det knapt var noe grønt.

Stien passerte på god avstand til breen, men jeg ville nærmere, så jeg karret meg gjennom steinura ned til vannet. Jeg visste ikke hvor dypt vannet var, men siden kalving i vann kan medføre store bølger, gikk jeg raskt litt opp i høyden igjen.

Geo syntes det lille "isfjellet" var spennende.

Skal vel ikke se bort fra at noen utenlandske turister har vært inne her. Meg fristet det ikke.

Dette så ut som et glimrende Fjellrype-terreng. Nakent og goldt. Og jeg gikk ikke langt før det plutselig sto to fjellryper 10-15 meter foran meg. Jeg kastet opp børsa og trakk av. "Klikk!". Jeg hadde jo tatt ut patronene av børsa da jeg gikk gjennom steinura. Fuglene lettet, men fløy bare noen få meter før de satte seg igjen. Febrilsk fikk jeg lagt i to nye patroner. Men da jeg skulle ta et skritt fram for å få en stabil skytestilling, hold jeg på å gå rett på snørra. Geo hadde nemlig løpt to ganger rundt meg, og snørt meg fullstendig fast med båndet sitt. (Problem 8) Før jeg får surret meg løs er de to rypene forsvunnet over en liten kam. Geo og jeg løper så fort jeg kan opp på eggen, (og det er ikke særlig fort,) bare for å se to ryper som letter 30-40 meter unna og flyr over til breen.

Nå har jeg fått nok. Nå er det bare en ting som står i hodet på meg, og det er å komme meg tilbake til bilen raskest mulig, og reise hjem. Men det er lettere sagt enn gjort. Vi går nå bortover et værutsatt område, der vi skal passere mange små egger. Vinden kommer i kast bakfra, der det til tider er umulig å stå oppreist.

"Meter-høye" bølger på et 500 m2 lite tjern.

Vi må søke ly bak store steiner, for så å gå raskt et kort stykke for deretter å søke nytt ly for neste vindkast. Slikt tar tid, men omsider begynte det å gå nedover, og vi kunne skimte veien langt der nede.

Omsider ute av blåsten og på vei ned. "Regnet" er sannsynligvis blåst ned fra tjerna høyere oppe.

Da ble hagla plassert i sekken, mens stavene ble tatt i bruk for å avlaste mine skrøpelige knær nedover den lange bratte bakken.

Nede på veien får vi et par kilometer å gå tilbake til bilen. Men det går greit.

Vel hjemme henger jeg den ene rypa jeg fikk med hjem over senga til Geo. Han skotter opp på den, og gleder seg kanskje til å spise de to han har lagret på fjellet?

Geo skotter opp på rypa og tenker sitt.

Med en stykkpris på ca. 10.000.- kr. blir det råflott mat. Men med de to Geo tok, og de to fjellrypene jeg burde ha skutt, hadde det "bare" blitt 2000.- kr.

Jeg håper det blir et kapittel eller to til, men da skal Geo være hjemme!