Et nytt kapittel i sagaen om Fjeldheim som vaser rundt i fjellheimen.
Etter mange dager med regnbyger og temperaturer som hører hjemme i oktober (og ikke i juli!), var det endelig vær til noen toppturer igjen. Valget denne gangen falt på Sæterfjellet.
Sæterfjellet (599 moh.) (Om drøyt hundre år blir det 600 moh. (Diskutabelt mht. til havnivåstigning og klimaforandringer)).
Sæterfjellet, sett fra Ryptind, (da det er umulig å se det fra den siden man går opp før man er oppe).
Uansett jukser man litt på Sæterfjellet, fordi parkeringen skjer på drøyt 100 m. Derfra følger man en godt opptråkket sti med moderat stigning. De 4 km. gikk unna på 45 min. (For nesten 20 år siden brukte Markus Espelien og jeg 25 min. opp og 15 min. ned. Det var tider det, i dobbelt forstand!)
Men når man så har kommet opp på Sæterfjellet, har man god utsikt, spesielt mot Velfjorden. Vi ser nesten rett ned på Brønnøy Kalks digre dagbrudd. I bakgrunnen skimtes Sausvatnet med Øyrtind bak til venstre (min forrige topp) og Snøfjell bak det igjen. (Fortsatt litt skiføre der!)
Mot vest ser man rett over på Ryptind. Denne er også med på årets Fjelltrim, og siden jeg ikke har vært på den ennå, var det bare å fortsette. Men mellom Sæterfjellet og Ryptind er det en dyp dal, så man må gå en stor omvei for å komme over dit. (I mitt forsøk på å fotografere dalsøkket, ramlet toppen nesten ut av bildet øverst til venstre).
Ryptinden (585 moh.) (Også kalt Hestfjellet. Det er vanlig at Helgelandske fjell har flere navn. Folk som bodde på hver sin side, hadde hvert sitt navn på det samme fjellet. Her har altså en person fra den ene sida av fjellet sett ei rype, mens en person fra andre sida av fjellet har sett en hest! Så hvis det er en enkeltstående fjelltopp med gårder rundt det hele, kan altså fjellet ha en haug med navn).
Det går ei merka løype mellom Sæterfjellet og Ryptind/Hestfjellet. (Kommer tilbake til den). Jeg prøvde meg selvfølgelig på en snarvei, og fikk noen ekstra høydemeter på grunn av det. Fant også en del småmyrer med muligheter for masse multer om 2-3 uker. På toppen tok jeg den obligatoriske selfien.
Før jeg nøt utsikten i 5 sekunder.
Utsikten mot nord er upåklagelig. Litt vanskelig å se på bildet, men både Lovund og Trænstaven kunne skimtes i det fjerne.
På tilbaketuren valgte jeg å følge den merkede løypa. Men angret etter hvert dette da merkingen plutselig stoppet, og stien fortsatte rett ned i dalsøkket. Jeg fikk en stri tørn oppover igjen for å finne den rette stien. Så gikk jeg bare noe meter på denne før dette synet møtte meg:
Det var tydeligvis ny-merking på gang. Et spann med rødmaling, en kost og et par arbeidshansker sto midt på stien. Men hvor var Mærker’n? Ett forsiktig “hallo” ga ikke noe svar. Det første man tenker er: har det skjedd noe? Har han ramlet utfor stupet? (Ok, det er ikke Besseggen, men bratt nok, i hvert fall på den ene sida). Har han i et forsøk på å slukke tørsten i det lille tjernet rett bortenfor, falt og druknet? Eller har han bare tatt en tur bak en stein, og vil ikke forstyrres? Jeg sjekket malingen, og den var fortsatt våt, så det var ikke lenge siden han hadde vært her.
Jeg tok en liten runde uten å avdekke mysteriet. Jeg ble til slutt nødt til å ta i bruk mine deduktive evner. (Verbet å dedusere brukes vel i dag bare i forbindelse med Sherlock Holmes, uten sammenligning for øvrig). Oppe i malingsspannet sto det to liters-bokser, som begge var tomme. Det var da en viss sannsynlighet for at han hadde gått tom for maling, og hadde gått for å hente mer. Jeg fortsatte derfor uten å ringe nødtelefonen.
Da jeg nærmet meg Sæterfjellet igjen, møter jeg en kar. Man trengte ikke å være Sherlock Holmes for å skjønne at dette var den “savnede”. Rødmaling både på klær og armer avslørte mannen. Vi ble stående å prate en stund. Han kunne fortelle at han hadde begynt å merke stien fra Ryptinden/ Hestfjellet, men hadde etter en stund skjønt at den gamle merkingen var feil, gått tilbake og fortsatt på den riktige stien. Derfor hadde han gått tom for maling, og måtte gå 6 km hver vei til bilen for å hente mer. Han beklaget at han hadde lurt meg, og bedyret at det skulle rettes opp.
Mærker’n på vei tilbake til sitt malingsspann.
Jeg fortsatte bort til toppen av Sæterfjellet igjen, og stien ned derfra til bilen.
(Og nei, jeg brukte ikke 15 minutter ned. Nå for tida går det nesten like sakte ned som opp.)
(For øvrig har jeg brukt nesten dobbelt så lang tid på å skrive dette innlegget som jeg brukte på turen. Mitt mobile hjemmebredbånd fra Telenor er omtrent like raskt som ADSL var på 90-tallet. Ett av bildene tok 50 minutter å laste opp!)
Statistikk:
Distanse tilbakelagt: 17,3 km.
Tid i bevegelse: 4:05 timer.
Snitthastighet: 4,2 km/t.
Stigning: 959 m.
댓글